 |
| Ikke kun det ville vesten, men også USA som nasjon, har forvitret og opphørt å eksistere, sammen med Grythengen. Cowboyene i dette fotografiet fra det ville vesten, kan synes nokså ville, allikevel var de ingenting, mot Ovren Mikkelson fra Overnengen på Toten! Trist at ingen ser verdien av å ta vare på alt dette her, hvor man bare lar USA, den vestlige sivilisasjon og Grythengen gå til grunne, uten å lette et øyenbryn. |
Her var det en god samling fotografier fra det Ville Vesten:
Allikevel, samme hvor ville alle disse menneskene var, har det aldri vært et villere menneske i det villeste ville vesten, enn Ovren Mikkelson!
Ovren Mikkelson reiste til Cambridge, Wisconsin, sammen med sine barn fredag den 26. mai 1871, med dampbåten Hero, 73 år gammel. Kun hans eldste sønn sammen med Marthe Tandberg fra Bilitt, Herman Evensen Fossemøllen, ble tilbake for å bygge Fossemøllen II, samt å være bindeleddet mellom USA og gamlelandet.
Ideen om Fossemøllen II ble utklekt på festsletta øverst i Stysjin ei lys sommernatt i 1866, hvor da Ovren Mikkelson, Halvor Grythe, Auline Grythe, Marthe Overnengen (Tandberg), Marie Andersdatter Holmstad (Mina) og Herman Evensen Fossemøllen var samlet.
Fossemøllen II ble uttenkt og designet av Ovren Mikkelson, på grunnlag av sin erfaring som driver av Fossemøllen I ved Kværnumsstrykene, i perioden 1838-1844.
Vår Herman Evensen Fossemøllen ble oppkalt etter Marthes første mann, Herman Evensen Fossemøllen, da begges fedre het Even, og som døde av den kinesiske kolera 29. desember 1836. Han ble smittet av denne sykdommen enten i Balke kirke eller i festlighetene etterpå i Fossemøllen, under julefeiringen. Kolera-epidemiene herjet landet på denne tiden.
Fossemøllen II var for å gjøre godt igjen den uretten som ble Even og Marthe til del i Fossemøllen I, hvor de ble fordrevet herfra i 1844, på tross av sjarmoffensiven med å oppkalle herr Fossemøllen etter herr Fossemøllen, hvor de vandret omkring på Toten-bygdene i tre år, som lutfattige omstreifere, før de omsider fikk husrom i Overnengen i 1847, hvor Even tok til som smed. Både Herman og Augustinus ble her opplært i smedyrket av sin far.
Augustinus Overnengen bygde selveste norskebyen i USA, Stoughton i Wisconsin, som en av byens fremste entreprenører, samt at han satt i formannskapet i mange år. Alle fra Overnengen ble nidkjære metodister i USA, selv villmannen Ovren Mikkelson.
Selv har jeg tenkt på å reise til Wisconsin, for å vandre i fotsporene til Ovren Mikkelson, samt å dokumentere den arkitektoniske arven etter August Ovren, som Augustinus kalte seg der.
Men hva er vitsen, da USA ikke lenger eksisterer, da USAs hjørnestein, Grythengen, har forvitret? Den biokulturelle koblingen mellom Grythengen og Wisconsin, var den aller viktigste biokulturelle koblingen over Atlanterhavet, nå brutt!
Hvorfor skal man besøke et land som IKKE eksisterer? Fordi uten levende røtter, kan ingen eksistere, da er man levende død, uttørket, lik ei tørrfuru ved Myrsjøen!
USA råtner nå på rot og faller fra hverandre, dette er noe alle kan se. Heller ikke Trump kan gjøre USA stort igjen. Nei, USA kan kun bli stort igjen med Grythengen ved sin side, som et levende elvebruk ved stenelven Grýta.
Hvor vi arrangerer det store Grytheng-spelet hver sommer, på festsletta øverst i Stysjin, hvor vi levendegjør hvordan Fossemøllen II ble til, ei varm sommernatt i 1866. Hvor gjestene, en stor flokk Wisconsinites, får servert iskaldt Grýta-øl, brygget på bygg fra Holmstadjordet og kildevann fra den magiske brønnen nedenfor kjørbrua.
Til slutt vil vi minnes den gråspraglete høna vår, som la et par-tre små vaktelegg i løpet av sine to år i Grythengen. Denne fant lillesøster i det flotte hønsehuset til gamlefar under grana i det sør-østre hjørnet i hagen vår, den lå stein død i flisa, uten tegn på ytre skader. Dette var lørdag morgen 13. april 2024.
Nå hviler hun sammen med de belgiske kjempekanine Fredrik og Petter ved nedkanten av låvegrava, like ved der hønsegarden var, hvor bestemor Nelly hadde omkring 100 høner.
Hadde vi fått leve i fred her med kulturarven vår, da ville hun nok fremdeles vært i live i den gamle hønsegarden, sammen med en stor og livskraftig flokk høner, og en hane.
Men la oss heller i denne sorgens stund glede oss over Even Michelsen Karsrud alas Ovren Mikkelson, sønn av smeden på Karsrud ved Raufoss, som fikk 16 gode år i det engang så forjettede land, sammen med en stadig voksende flokk barnebarn.
